Nåtid, ventetid, fremtid.

No 1 50x50

Jeg trodde ikke at det skulle bli så vanskelig å oppdatere bloggen og å skrive, men det viste seg at der tok jeg grundig feil. Å sette ord på følelser og det livet vi lever nå er lettere sagt enn gjort. Vi prøver å leve som normalt,- men hva er normalt?

En dag er optimismen stor og neste dag kommer angsten som et spark i magen og slår deg helt ut. Det finnes ikke noen oppskrift på hvordan man skal gripe dagen og leve livet i en slik situasjon som vi er i. Hva skal man prioritere og hva skal man ikke prioritere? Det er nok av velmenende råd men det er ikke lett å ta de innover seg. Vi vil så  gjerne finne “veien” og hva som er rett for oss, men så oppdager vi at dagene bare flyr av sted. Skal vi planlegge, eller skal vi ikke planlegge, Hva om, hvis, når, tenk om,……. Jeg føler at alt henger på neste CT som blir i januar. Da skal vi få svar på om vaksinen fra Chile virker. Har vi satt livet på vent? Er det riktig å leve som vi gjør nå,- at vi lar hverdagen bare skli avgårde når vi tar oss av trivielle og hverdagslige ting som før? Bør vi slippe alt og dra på jordomseiling? Ingen av oss har noen spesielle ting vi ønsker å oppleve før vi dør! Ikke noen ønsker om å stå på Mount Everest,- noe som i og for seg er en umulighet uten at vi blir fraktet opp med helikopter, men likevel.

Det er vanskelig og slitsomt å leve i en slik berg og dalbane av følelser og tanker. Men utrolig nok greier vi faktisk innimellom å glemme at Tore har fått kort tid igjen. Han ser frisk og fin ut og fungerer godt. Så langt han er i form til det er han på sin faste tur og faktisk kan han enkelte dager springe (… det er faktisk mer enn jeg klarer men det snakker vi ikke høyt om og skyldes mer dårlig kondis og latskap). Han er imponerende sterk på den måten. Fast bestemt på å holde seg i form så langt han klarer det. Han begynte også på trening i regi av kreftavdelingen, men den begynte så tidlig på morgenen at det ikke fungerte for ham. Han sliter en del med magen fortsatt og det er verst på morgen, kveld og natt og aller verst på slutten av medisinkuren (den livsforlengende) . Derfor er det nå bestemt at han skal ta medisinen i 2 uker og en uke pause, i stedet for å ta i 4 uker med 2 uker pause. Så får vi se om han slipper unna de største plagene.

Tirsdag var vi på kreftavdelingen for å få resultatet av CT og blodprøver fra forrige uke. Høy puls og knute i magen, urolig søvn natta før.  Det var en liten økning på enkelte lymfekjertler også på lungen selv om den var minimal. Vi var faktisk skuffet for vi hadde begge håpet på at det hadde stagnert eller gått litt tilbake. Men legen var fornøyd så da er det kanskje vi som håpet for mye. Alle blodprøver var fine. Bukvæsken hadde økt. Den kan de tappe om det blir for stort press, men den vil komme tilbake. Hva skjer når den  livsforlengende slutter å virke? Legen vil nå sjekke ut om det finnes en studie, et forsøksprogram som Tore kan få være med på. Den varianten av nyrekreft han har er dessverre sjelden så det finnes ikke noen dokumentert forskning på den.

Anna Emilie er nå flyttet hjem og håper på å finne seg en jobb og i tillegg arbeide som freelancer i animasjon og illustrasjon. Så om noen kan tilby jobb til en dyktig- og pliktoppfyllende jente må dere rope ut. Hun søker helst deltidsjobb men kan også være interessert i heldagsjobb.

Så da er det “bare å leve” hverdagen. Vise omtanke for hverandre og støtte hverandre så godt vi kan frem til neste legebesøk. Håpe, håpe, håpe at vaksinen fra Chile gjør jobben sin!

Amor y Paz

Mariann

Advertisements

Dagene går sin vante gang.

Først og fremst må jeg beklage til alle dere som venter på ny informasjon. Jeg trodde jeg ville skrive mer i denne «ventefasen», men det har det ikke blitt til. Dagene går sin vante gang og vi prøver å leve så normalt som mulig. Den 25 september skal vi til samtale på kreftavdelingen men vi forventer ikke noen ny informasjon da ettersom det kun er svar på blodprøver denne gangen. Ny CT er ikke før i oktober eller november og det er kun der vi ser hvordan det ligger an mht tumorene. Vi ser både frem til, og gruer oss til den dagen da disse resultatene er klare.  Tanker rundt dette ligger der i underbevisstheten i hverdagen hos oss begge selv om vi ikke snakker så mye om det. Vi får ta det som det kommer, for det er ikke noe vi får gjort med så lenge. Uansett er det ikke til å unngå at det påvirker oss. Jeg har endelig klart å begynne å male igjen, men jeg sliter med konsentrasjon og rastløshet. Selv om vi er optimistiske ligger denne usikkerheten om den nære fremtiden der og gnager. Tore er i generelt grei form. Han går turer og prøver å fylle hverdagene så godt han kan. Han brygger øl igjen og det er jo et godt tegn, (bortsett  fra at jeg blir kvalm når han mesker og lukta av humle legger seg i hele huset) så gjør han noe han synes er kjekt. Jaja noen ofre må man jo bringe 🙄😁

Han har også begynt å øve med bandet. Det er ikke lett å skulle gå fra å være en yrkesaktiv og aktiv kar på mange måter til å bli uføretrygdet på få dager. Men jeg tenker at når det er gått litt tid vil han forsone seg med at han kom litt fortere i «pensjonisttilværelsen» enn han hadde tenkt og klarer å fylle dagene med positive ting. Jeg synes i allefall at det er godt å ha ham rundt meg og at det er ofte vanskelig å komme seg ut av huset for å gå på mitt eget verksted. Men når jeg endelig kommer meg ut av dørene tror jeg han nyter freden og det å få være alene. 😏

I morgen er han ferdig med den 3 kuren med Sutent (den livsforlengende medisinen). Det er som med all annen medisin noen bivirkninger, men som han sier selv ikke værre enn at han foreløpig takler de greit.

Uansett så ser vi lysere på fremtiden og har tro på at dette skal gå bra 😊

Takk til dere alle som fortsatt støtter oss og er der for oss. Vi er glad i dere.

Og du…. ikke vær redd for å ta kontakt. Vi er glad i besøk.

Amor y Paz     Mariann

F2892BA0-C721-4E09-BC25-63E065B38560

Nye horisonter

0E32E623-AC1C-41D3-B242-32B472869D85Nå har vi vært hjemme en hel uke, og jeg overdriver ikke når jeg sier at det har vært den tøffeste uken etter at vi fikk beskjed om Tores kreftsykdom. Å skulle vente på et svar på om hvilken vei det går med kreften er en tøff påkjenning. Tankene svirrer rundt værste scenario til håp og tro på at dette skal gå bra. Det har nok vært høye skuldre og pusting med de øvre deler av magen den siste uken for å si det sånn.

Nå har vi vært på sykehuset og skuldrene er senket. Vi fikk gode nyheter. Tumorene hadde bare økt en ørliten granne, og de kunne ikke si om det var kreften eller om det var pga. imunterapien. Om imunterapien har begynt å virke kan det være at det er den som får tumoren til å «svulme» litt opp, noe som på sin side er positivt. Bukvæsken hadde heller ikke økt noe og alle blodprøver var fine. Så å gå fra å ha en eksplosiv kreft med noen måneder igjen til å leve har Tore nå fått et større livsperspektiv. Det er selvfølgelig for tidlig å vite hvor stor virkning vaksinen/imunterapien vil ha, men vi er nå veldig optimistiske og isteden for måneder ser vi nå for oss flere år.  Det er umulig å beskrive lettelsen i ord, men jeg regner med at dere kan tenke dere følelsen. Jeg tror at det på samme måten som da vi først fikk den triste beskjeden vil vi nå bruke litt tid på å fordøye dette. Det er rart med det. Livet har nesten vært som en berg og dalbane i følelser.

Både sykdommen, alt som har skjedd den siste tiden, samt reisen til Chile har gjort noe med oss både som enkeltpersoner, men også som familie. Vi har fått en tilknytning til et land og mennesker som for oss bare for noen måneder siden var fremmede. Nå går vi høsten i møte med nytt mot, takknemlighet og glede. Det vil selvsagt være stor spenning rundt de datoene som er satt opp for nye undersøkelser, men nå vil vi prøve å fokusere positivt. Selv om vi i større grad prøver å være tilstede hver dag så kan vi også våge å  planlegge fremover.

Jeg tror jeg vil fortsette å skrive på bloggen.  Når man står midt oppe i ting er det ikke alltid lett å se og ta innover seg alt. Bloggen formidler ikke bare informasjon til alle dere som tenker på oss og er spent på hvordan det går, men den gir også meg og Tore en mulighet til å tenke tilbake, en måte å samle minnene og tankene på. Den gir også en mulighet til å takke alle dere som støtter oss. Å vite at det er såå mange som tenker på en og ønsker det beste for en, har mer verdi enn dere tror. Jeg håper også at den kan hjelpe andre til å se at det nytter å be om hjelp. At det er flere som bryr seg om nettopp deg en du tror. Men du må våge å strekke ut en hånd og be om hjelp. Vi er så altfor redd for å be andre om hjelp. Så redd for å slippe andre inn på oss. Men når vi først gjør det så opplever en at mange blir glade, ja takknemlige for å kunne hjelpe. Ordene « det er større lykke ved å gi enn å få» har vist seg å være virkelig sanne.

Og om nettopp du trenger hjelp til noe, om så bare til å snakke: Ikke vær redd for å ta kontakt med oss. Det er ikke slik at man har nok med seg selv og sine egne problem. Det gir både glede og takknemlighet å få være der for andre også når man selv har det vanskelig.

Så igjen tuuuuuusen takk til dere alle. Vi er glad i hver enkelt av dere ❤️

Amor y Paz      Mariann

 

 

På gjensyn kjære Chile!

Jeg vet at mange av dere er spent på hvordan det gikk på sykehuset i går. Vi dro alle sammen for å være med på samtalen. Normalt tar de denne testen en måned etter siste injeksjonen, men for at vi skulle slippe å være så lang tid i Chile tok de testen nå. Og allerede nå viste en reaksjon på antistoffet som skulle indikere om at vaksinene virket. Det er likevel altfor tidlig å vite hva resultatet blir, men de er forsiktig optimistiske. Som sagt før skal Tore på CT allerede på mandag. Uken etter får vi svar på den, men vi må vente til nærmere desember for å se det fulle resultatet. Uansett vil jevnlige blodprøver og CTer vise om tumoren krymper. Alle prøveresultater vil også sendes hit til teamet på sykehuset her som vil følge spent med. Så spenningen er nok ikke over, men vi drar optimistiske tilbake til Norge.

I dag er siste dagen vår her i Chile. I gryotta drar vi til flyplassen i morgen hvor vi har en 18 timers reise til Norge foran oss. Så står det 8 timer igjen i bil hjem til Eikrem. Dagens innhold blir pakking og en siste liten runde i nabolaget. Dette blir siste bloggpost før vi er hjemme i Norge.

I går kveld hadde vi avskjedsmiddag med Flavio og Milena. Flavio reiser mye i Europa og verden ellers i forbindelse med kreftforskningen. Allerede i september kommer han til Sverige og blir det tid til en tur til Oslo tar han den for å besøke jentene og «svigersønnene» sine der. Begge døtrene er nå bosatt i Norge med norske kjærester. Noe som nok er tøft for både mor og far at de er så langt borte.2B1A2908-84B2-46F1-AE37-9BB0236368E3.jpeg

Det er vinter i Chile men minner mest om sommer for oss.  Det er godt og varmt de fleste dagene men temperaturen er faktisk nede i minusgrader på natten.

IMG_1782

Fullt lurveleven av papegøyer i palmer.

Tirsdag dro Tore og Sondre til Cerro San Christóbal som gir en fantastisk utsikt over Santiago. Det hadde regnet om natta så luften var vasket og fri for smogen som vanligvis ligger som et teppe over byen. Det var laaang kø for å ta den skinnegående kabelbanen fra foten av fjellet, så de valgte å gå opp. En fin tur som tok ca 45 minutt. Som jeg har nevnt før ligger hovedstaden mellom fjell på en slette 520 meter over havet. Utsikta blir dermed fantastisk når du kommer opp på en haug som bringer deg ytterligere 300 meter opp! Turen ned gikk med gondolbanen. En flott opplevelse som gav  god utsikt; også til de mindre priviligerte delene av byen.

B479412C-D004-4E8F-9660-CE5094E67E44B0A64274-FF7B-426B-B6B0-A3C2A3F4C081

C3A536C9-E021-4CB5-A275-11FAC4D59AA1

På bildet under ser du Chiles høyeste skyskraper.

BA80E6E4-EC45-43C8-91E3-3EFF237BB56E

På middag hos Flavio og Milena. På menyen stod deilig Paella, god vin og prat ut i de sene nattetimer.B8258229-D3C0-406A-B678-BE24B4E5E32A

IMG_20180804_220706124_LL

Vi har sikkert tatt metroen for siste gang. På metroen i Santiago er det ikke fritt frem for å selge ting eller underholde slik som i Vina og Valparaiso. Det er altså forbudt både å selge og å kjøpe, men det stopper ikke de iniativrike 😁 Mange morsomme og mindre morsomme opplevelser har vi hatt der….. som at jeg ble frastjålet kredittkortet mitt. Jaja sånn kan det gå selv om man tar sine forholdsregler. Lykken var at når vi kom oss i nettbanken for å sperre kortet, hadde det allerede blitt sperret. Så kjeltringene fikk heldigvis ikke så mye glede av det. Av hyggeligere opplevelser var de som underholdt tross forbudet. Vi fikk også oppleve flere som rappet (hip hop for de uinvidde i sjangeren). Siden de bruker høytaler er det ikke vanskelig å høre de. De rapper freestyle som det heter og finner på det de skal si der og da. De tar opp forskjellige temaer og kommenterer folk i vogna til latter og rødmende ansikter på unge jenter. Sikkert smart å sjarmere damene for å innhente penger 😆. Iallefall oppdaget vaktene sangen og kom styrtende inn i vogna for å se etter ham. Men fyren menget seg inn blant de andre passasjerene og stod og så ut som uskyldigheten selv. Ingen av passasjerene avslørte ham. Da toget begynte å gå sprang vaktene ved vogna og stirra inn. He he minte meg om noe jeg har sett på film men da var det verre forbrytere de jaktet på 😂 Så når vogna var i fart igjen fortsatte han bare å synge.

Et av mine klaustrofobiske øyeblikk da jeg innså at jeg måtte ned i denne massen her 😳

CDBBBABC-1143-482C-95BA-0310F2F18FDC.jpeg

Da er siste ord sagt på chilensk jord, men vi fortsetter vår reise for livet også når vi kommer hjem. Vi håper du vil fortsette å følge oss i oppdateringer om Tores kamp mot kreften og livet ellers. Takk til alle dere som støtter oss. Vi er glad i dere ❤️

Amor y Paz! Mariann

Rastløse luringer og ABBA

Mandag 6 august.

De to neste dagene blir de mest spennende vi har hatt hittil i Chile. Kommer det en reaksjon på testen som ble satt i armen i dag? Jeg trodde han skulle ta en slags pirké som vi gjorde på barneskolen 🙄 men det var feil. Jaja, uansett så fikk han 2 sprøytestikk i dag. Vi skal begynne å følge med om det kommer en reaksjon og jeg skal med et gitt antall timer imellom ta bilde av stikkstedet og sende til legen. Uff dette er nesten mer spenning enn vi kan tåle……. Onsdag skal vi tilbake til sykehuset for blodprøver som legen trenger for å teste Tcellene. Rapport om dette kommer senere.

Etterpå var vi litt rundt i byen. Vi besøkte Hill Santa Lucia. Det sies at dette lille fjellet er en rest av en over 15 million år gammel vulkan. Her installerte også conquistadorene seg og brukte stedet som et utkikkspunkt da de erobret Chile. I 1872 bestemte guvenør Benjamin Vickuna Mckennea at stedet skulle omgjøres til en park til minne om byens historie. Parken er på 65,300 kvm. Det er et enormt arbeid som er lagt ned i bygninger, murer, veier for ikke å snakke om trapper.

7CFFB1CD-FC8D-45D3-97C5-EAA0D639518BA05D76CF-CB8F-48A1-8C67-38C5973081FB1656ED4B-BBF7-4960-8C04-BB9F7BB2158E

Du beveger deg oppover og oppover for det meste ved trapper (noen smalere enn andre) eller små veier til du ender opp på det øverste utkikkspunktet hvor du kan skue ut over hele byen i alle retninger. På veien opp er det flere flater/terrasser hvor du kan innhente pusten og slappe av.

D0FEEBE2-5715-410B-BDD8-6FA9F846DA3D

Blant kaktusblomstene fikk jeg igjen øye på kolibrier 😍 Men å få tatt bilde av disse små rastløse luringene er sannelig ikke lett. Før jeg får klikket på utløseren er de vekk. Legger likevel ved en film her, og er du heldig ser du en eller to fugler før de er vekk igjen. Små jetfly disse nydelige skapningene som kan stå stille i luften. ( bare ikke lenge nok til jeg får tatt bilde av de 😂)

Klokken var rundt 19 da vi bestemte oss for å dra hjem. Og jeg sier det bare: Har du klaustrofobi (som jeg har) er det IKKE smart å ta metroen hjem i rushtiden i Santiago. Vi måtte stå over 2 tog før vi endelig fikk presset oss inn. Ved et tilfelle suste Tore avgårde og jeg stod igjen på perrongen. Men ingen fare. Her går togene tett. Jeg var heldig og kom meg med på neste tog og ble gjenforent med min kjære på den stasjonen vi skulle til. Jeg tror at hele byens befolkning må være på farten rundt kl 19. De fleste jobber til 18-19 på kvelden så det er kanskje ikke så rart at det blir kaos når alle skal hjem. Stakkars folk ikke nok med at de har lange arbeidsdager, men det er jo ikke noe igjen av kvelden når de endelig er hjemme igjen.

En av metrostasjonene har tydeligvis blitt sponset eller noe av Sverige. Et skilt med diverse svenske firma inngravert hang ved inngangen mens hele tunnelen/gangen var dekorert med svenske kjendiser mm. Se bilder.

6F02FA27-DA79-47E9-A6CA-3A22455AFDA9.jpeg

C14678D3-CF9B-400E-BC53-543BB79FCFA8.jpeg

0E4DA471-53DA-4ECF-A12B-E4CF82DDB2E2.jpeg

95C14900-8BDA-43A0-9577-B9E4D8B8E7DA.jpeg

Da vi kom ut hadde det begynt å regne, og da spratt det selvfølgelig frem gateselgere som solgte paraplyer (titter solen frem er det solbriller de selger).  Snakk om å snu seg rundt på 5øringen. Jeg er så fascinert over dette. Alt og da mener jeg ALT selges på gaten. Du vil ikke tro det før du ser, –  det som det heter. De fleste gateselgerne bare legger et teppe på fortauet og sprer tingene sine utover, det er som sagt ikke en ting du ikke finner her. I tillegg finnes det masse etablerte markeder.

Marked Los Dominicos

A46B27DD-44DF-4548-B752-01C438ED37F093AF83AA-48F7-4D3B-A2A5-97AE72F39163

Søndag var Tore og jeg på et slikt marked som lå på en av endestasjonene på metroen Los Dominicos. En skikkelig koselig plass, stille og rolig og en kontrast til andre hektiske markeder med mye folk. Det er nesten som en liten landsby  innen for hvitkalkede murer. Her treffer du også en del kunstnere selv som jobber. Vi tilbragte noen koselige timer her men endte kun opp med å ha kjøpt kaffe og mat. Dette var en fin plass for å ta med barna også for vi så mange barnefamilier her. En dyrebutikk med alt fra valper til tropefugler gjorde sitt til at barna synes det var kjekt å være med foreldrene hit. To store utendørsbur med fugler var der også. Og jeg tror dette må være et av de fineste burene jeg har sett. En elv med friskt vann sildret gjennom og alt var rent og fint.

4111054D-494B-4A45-9AE9-900609E5606D

Denne karen sjarmerte seg inn i hjertet mitt 😍

FEA0FD2C-F78E-4B02-99B5-B4490325B35E

Empanadaen vi kjøpte ble stekt i denne ovnen. Tore har for lenge siden kjøpt en bok om slike ovner og har vært lysten på å bygge en. Han ba meg ta et bilde av denne så kanskje inspirasjonen er tilbake?CD15BF7D-8E1B-4092-8E50-B585090F7F95.jpeg

 

1747A395-5B66-4ED7-BABD-7D1134CAA26A

 

Litt underholdning for turistene var det også 🙂

 

Da takker jeg for i dag med et bilde tatt fra balkongen vår. Fotballkamp på stadion og sangen når helt hit!

DCFA496F-8433-4760-9B82-44F42E22E933

Amor y Paz! Mariann

Konger på haugen

Et stort ønske ble oppfylt i siste øyeblikk!38208429_10217039272758557_2286916892226486272_oDet ble heldigvis en tur med trolleybussen (bussen er fra 1948) for Tore før vi dro til Santiago. En humpete men fornøyelig tur med lokalbefolkningen i Valparaiso. Tore misunte ikke bussjåføren som kjørte denne bussen totalt uten støtdempere, –  virket det som iallefall!

Fasinasjonen over spesielle biler stopper ikke der. Tore synes chilenske politibiler er de tøffeste som finnes. 38156586_10217046914069585_7683593237235236864_n

Onsdag 1 august.

Vi er tilbake i Santiago og her vi sitter i vår leilighet i 18 etasje og skuer utover byen, føler vi oss nesten som konger på haugen. Utsikten er upåklagelig selv om jeg kjenner litt på angsten med å bo så høyt oppe. Selv om sannsynligheten for brann er liten kjenner jeg likevel på klaustrofobien. Dere kan være trygg på at alle brannveier er sjekket ut. Aldri i verden om det finnes brannbiler som har stiger som rekker opp hit. 😳 Jeg prøver også å la være å tenke på at dette er et aktivt jordskjelvområde………..

Alle leilighetene vi har bodd i her har vi leid via Airbnb. Dette er noe vi anbefaler på det varmeste. Det hadde blitt sinnsykt dyrt for ikke å snakke om kjedelig å bo på hotell hele den tiden vi er her borte. Med leilighet kan vi være sammen alle sammen,  lage mat og slappe av.

Solnedgang over Santiago kvelden vi kom til leiligheten vår.

Torsdag 2 august.

Tore har fått vite at han har legetime og time for CT straks etter at vi er hjemme igjen, og vi kjenner virkelig på kroppen at spenningen bygger seg opp. Svaret på CTen får vi ikke før etter en uke, så vi er spent på om den livsforlengende medisinen virker slik at vaksinen han får her får tid til å gjøre sitt. Natt til i dag har ikke vært noen god natt. Tore har vært dårlig hele natten med magesmerter og oppkast. Forhåpentligvis er det noe han har spist og ikke en langvarig omgangssyke. Vi håper at han kommer seg til i morgen, for da er det time for siste vaksine.

Fredag 3 august.

Tore er heldigvis i bedre form og har klart å få i seg litt mat så nå er det på tide for den siste vaksinen.

A53E852E-AD82-4444-ABF2-A1825B91C604

Tåken (smogen) ligger tykt over byen selv om det står full sol på værmeldingen, men det er ganske så typisk her i Santiago da. Store deler av landets industri ligger her så det er mer sannsynlig at det er forurensning som hindrer sola å bryte gjennom enn en vanlig tåke som vi er vant til hjemmefra. Vinterstid som det er nå er forurensningen verst. Og siden byen ligger i et søkk er det lite vind som kan flytte på luften. For ikke mange måneder siden (i mai) gikk alarmen i Santiago på grunn av den dårlige luftkvaliteten. 40% av kjøretøyene uten katalytiske omformere, og med skilt som sluttet med 0,1,2 eller 3, ble forbudt å kjøre i byen. Det samme gjaldt motorsykler produsert før 2002 med skilt som endte i 0 og 1. Å bruke vedovner ble også forbudt. Myndighetene gikk ut med en anbefaling om å unngå sportsaktiviteter utendørs, og dette gjaldt selvsagt også skoleelever. Dette varte i mange dager…. Det er vanskelig for oss sunnmøringer å forstå en slik forurensning av luften, så vant som vi er til vind og frisk luft. Jeg tenker at de som bor her i Santiago må utsette seg selv for stor risiko for lungesykdommer og astma.

Lørdag 4 august.

Vi våknet til strålende sol og et varmt vær 😊 Andesfjellene i bakgrunnen. Vet ikke hvorfor fjellene virker lengre unna enn de i virkeligheten er….. men kan kanskje skyldes mitt mobilkamera… Akkurat nå savner jeg et skikkelig kamera med god linse og en kikkert.FAFBF0DF-EC7E-4069-8966-ECBCD9519E6C

Videoen under er tatt fra en fellesterasse i 16 etasje.

Estadion Nacional de Chile, Ñuñoa, Santiago sett fra terrasen utenfor stua vår i 18. etasje. Zoomet inn vel og merke.0A05F137-AC98-43BF-9D2A-4E9CE14AEC59

Vi skal nå i de resterende dagene prøve å utforske Santiago. Det er mye vi har lyst til å se, men vi må ta en dag av gangen for å se an forma til Tore.

Santiago er en spennende og svært variert by.  Sist vi var her, 21-30 juni (det føles som en evighet siden) var vi stort sett bare i den bydelen vi bodde i. Vi vil nå prøve å få sett litt andre bydeler også. Å reise med Metroen er enkelt og for ikke å si billig. All kollektiv transport her i Chile er billig for å si det mildt.

Santiago ble grunnlagt av Pedro de Valvida i 1541. I 1818 ble byen hovedstad. Om noen den gangen ( i 1541) hadde sagt at det knapt 500 år senere ville bo over 5 millioner i byen ville de innfødte sett dumt på deg og tenkt i sitt stille sinn at det hadde rablet for deg. Men sannheten er at byen har hatt en eksplosiv vekst, og er fortsatt i vekst.  Overalt bygges det blokker.  40 % av befolkningen på ca 17,5 millioner innbyggere bor i Santiago, og byen har den største befolkningstettheten; 443,5 innbyggere per kvadratkilometer.

Størstedelen av befolkningen er mestiser (blanding av hvite og urbefolkning). I de lavere lag av befolkningen dominerer innslaget av urbefolkning, mens befolkningen blant overklassen er overveiende hvit. 4,6 prosent av befolkningen hevder å tilhøre en av urfolksgruppene. Mapuchefolket er den største og utgjør 87,3 prosent.  I noen fjerntliggende deler av Chile bor fortsatt mapuchefolket som snakker sitt eget språk og praktisere sin religion.
Som jeg sitter her i det tenkende og undrende hjørnet føler jeg på en tristhet at her som alle andre steder den “hvite mann” har erobret land, har de innfødte stått igjen med store sår både sjelelig og fysisk. De som først levde her og brukte jorden, elvene og sjøen står igjen med null og niks. Skjøvet til siden og “kjørt over”. Hvor er rettferdigheten i det? Et folk rikt på kultur og historie er nå blant de fattigste av de fattige.
Av andre urfolksgrupper finnes alcalufe (0,4 %), atacameño (3 %),aymara (7 %), Colla (0,5 %), quechua (0,9 %), rapa nui (0,7 %), yamana (0,2 %).
Merquen (Merkèn)

Byen har mange store matmarkeder. Vi var innom ett av de siden jeg ønsket å kjøpe litt større kvanta av det nye yndlingskrydderet mitt. Basisbestanddelen av  Merquen (Merkèn) er røkt pepper “cacho de cabra” , en tørket, røkt, rød pepper (chili) som noen ganger er malt med ristet korianderfrø og salt. Sammensetningen er ca. 70% chili, 20% salt og 10% korianderfrø. Krydderet stammer hovedsakelig fra Mapuchefolket, men brukes også i det chilenske kjøkkenet som erstatning for fersk chili. Får du tak i dette krydderet anbefaler jeg deg å teste det ut. 👌 Bildene (tyv)lånt fra Internett.

CD2999B9-374C-40DE-A60A-53EB71A7CE66

67E0A9AE-5B18-4803-B4ED-73B3E74DCCDB

Som sagt kan du få kjøpt alt hva hjertet behager ( og ikke behager ) på disse matmarkedene. (Usj 😫 se hønseføtter på det siste bildet 😫).

83C84972-C432-4A6E-904A-34453D439A72B90AB846-918C-48CB-B642-95784D9937B81F938CB0-A0B3-4020-8793-06B9BA4FF255Jeg kan vel ikke avslutte dette blogginnlegget uten å ta med en hund kan jeg vel 😉 Hundene som bor rundt disse markedene må være de minst sultne av alle løshunder kan jeg tenke meg. Her knipset jeg en i fullt firsprang ut av hallen med et stort kjøttbein i kjeften . Lykke 😊EE978E04-E8C6-4591-B352-615F0340EB2C

I skrivende stund er det bare 4 dager vi har igjen her i Chile. I morgen (mandag) skal Tore ta en slags pirkè. Om det etter 24-48 timer kommer en reaksjon betyr det at vaksinen (krigercellene som vi kaller det) har begynt å gjøre jobben sin og virke. Det blir noen spennende dager. Siden det er så kort tid igjen her satser jeg på hyppigere og kortere (hvis jeg klarer å begrense meg) blogginnlegg de kommende dagene.

Nå er klokken 2330 her og 0530 hos dere. Så når vi legger oss er det snart en ny dag for dere.

Amor y paz! Mariann

 

 

Tore som matros og en sjøsjuk gallionsfigur

Ut i fra denne bloggposten kan det se ut som vi har ett heseblesende liv her i Chile. Men fakta er at tiden snegler seg avgårde. Det er mange lange dager med mye venting på neste vaksine for Tore. I dag tok han iallefall den siste tabletten av den livsforlengende medisinen i denne perioden. Så da håper vi at energien og kraften kommer tilbake. At kvalmen gir seg og at immunforsvaret bygger seg opp igjen. Men vi føler oss heldige med at her er så mye som kan få tankene våre vekk fra det tunge og triste og glemme oss bort en liten stund innimellom. Her er siste rapport før vi drar tilbake til Santiago på onsdag.

IMG_1199

Da har vi sagt farvel til Valparaiso med et siste besøk i går. Var vemodig, i alle fall for meg. Det er sant som de sier at den byen gjør noe med deg. Jeg har iallefall lagt igjen en del av mitt hjerte der, og det var trist å ta farvel. Men selv om jeg føler at jeg nok aldri får se den igjen, så vet man jo aldri. Det er rart å tenke på at for bare en måned siden virket alt så fremmed og rart. Jeg som alltid knytter meg fort til steder og folk falt ikke pladask for Chile. Det er en annen slags kjærlighet denne gangen. En form for kjærlighet til landet og folket som ikke var spontan men som bare har vokst seg sterkere for hver dag. Selv om vi lengter fryktelig hjem må jeg faktisk innrømme at det er med en liten klump i halsen jeg snart må ta farvel.

Tore fikk dessverre ikke tatt turen med den gamle trolleybussen som han ønsket. Av og til strekker bare ikke tiden til.9644D6B2-7F93-4800-8A2A-EE75CA7BE521.jpeg

En liten hyllest til Valparaiso

Portales

I tillegg til Valparaiso var turen til Portales en av mine favorittopplevelser. Bydelen ligger mellom Vina Del Mãr og Valparaiso og har et stort fiskemarked. Dessverre var vi litt seint ute men vi fikk et lite inntrykk av hvordan det er der. Fiskerne heiser båtene på land hver dag, og renser garn og båter. På den ene piren måtte vi betale for å komme ut. Der kom vi raskt i prat med en gjeng lokale gubber som stod og fisket. De var ivrige etter å prate men det var ikke lett så lenge denne språkbarrieren er der. Men mye kan sies med smil og kroppsspråk. De hentet etterhvert en litt yngre fyr som kunne engelsk. Han hadde bodd 3 mnd i Sverige og kunne også et par setninger på svensk 😀 Han var ivrig på å få trene engelsken sin, men utålmodige meg var ivrig på å komme meg over på den andre piren der jeg var gjort oppmerksom på at jeg kunne komme nært på “Ulvene” som sjøløvene kalles her. Og de var DIGRE! Jeg er klar over at på video og bilder ser de ut som små snegler, men tro meg at de største må ha veid flere hundre kilo! 😳 Det var ikke lov å gå nært de på stranda da de kan være aggressive. Ja til og med de alltid tilstedeværende hundene holdt seg på god avstand fra de.

 

 

 

 

Vi spiste på en av de mange fiskerestaurantene langs sjøen. Den var innredet som en skute og hadde en koselig atmosfære. Godt og varm var der også (ikke noen selvfølge selv om du er på restaurant).  Kelneren var en sjarmør og ytte god service. Vi fikk til og med drinker på hans bekostning (vel det sa han iallfall) Hver vår smak som han var spent på hvordan vi likte. Piscoen de hadde her var den beste vi har smakt. Ja jeg ble så begeistret at jeg helt glemte å ta bilde av den. Vips så var den drukket opp. De andre bestilte retter med lokale fisker , og jeg ble mobbet for at jeg valgte noe som Anna kalte barnemenyen. Grillet laks og chips. Jaja så er jeg en pyse, og jeg har aldri påberopt meg å være en som elsker sjømat. Men laks elsker jeg og jeg har savnet det siden det ofte står på menyen hjemme. Men det ble ikke godtatt som unnskyldning for å ikke prøve noe annet eller en lokal fiskerett. Vel jeg kan godt leve med å være en pyse for laksen var kjempegod den.

 

5FEBA5AC-3551-46E5-A4A9-D373450732B1

I det historiske hjørnet.

098576CF-91A4-421E-8915-D18E1A0D7C3B

Det er kanskje rart å besøke Chile uten å reise en tur til Påskeøya, men turene dit var ganske dyre så det slo vi fort fra oss. Som erstatning (om enn en mager en) så besøkte vi det Arkeologiske Museet her i Vina. Det var en god del informasjon, både i bilder og ord om Påskeøya og norske Tor Heierdal var selvsagt nevnt. Dessverre så har jeg ikke så mye bilder herfra. På de fleste museer er belysningen dunkel og det meste inneglasset så det er ikke lett å fotografere. Men her var mye gjenstander fra de forskjellige folkeslagene og delene av Chile. I andre etg. en utstilling med insekter og dyrearter fra landet.

33D24FC9-E2B7-473E-9E2E-2047FEFC2BA4E84D2BEF-50F0-47C4-8DB4-F825C3C01B36451249DB-7458-4ED9-B371-7A82720AEF08017924A1-A067-4378-9F7C-FDBE862028AC

 

 

 

Det Maritime museet ligger i Valparaiso (selvfølgelig).

2D76AF51-A930-4F02-B5EB-BFE70127D364

Tore stilte som blid matros denne dagen 🙂

 

Et lite utvalg av gallionsfigurer. Den siste du ser på bildet her holdt vi på å le oss ihjel av. Det ser skikkelig ut som om hun er sjøsyk og skal til å spy der hun holder seg på magen og har et forpint uttrykk i ansiktet   ha ha ha 😂😂😂

38A376E2-57AE-4DC5-846D-C297033E7575

Denne karen var 14 år da han mønstret på som kadett. Forøvrig like gammel som min pappa var da han rømte til sjøs og utenriksfart. Jeg tenkte mye på han denne dagen både på museet og da jeg vandret i gatene og på havna i Valparaiso.

 

2236322F-10D1-474E-9BE0-9E219F06811B5E402BC1-7FCE-4122-85CB-2916F886EEF9

C3E057D1-2DC2-4B6A-9444-21848A467D24

Siden vi bor midt i byen hører vi mye sirener i tillegg til den vanlige tutingen til utålmodige bilister. Jeg er blitt fortalt at det er mye branner her. Kanskje ikke så rart siden oppvarming og matlaging er ved gass. Jeg er helt hysterisk med å sjekke om gassen er slått av før vi går ut eller når vi legger oss. Og har endelig forstått hvorfor det er boret digre hull i kjøkkendøra som vender ut. Jeg tetter de ikke lenger med plastposer for å holde trekken unna for å si det sånn…. Brannmannskapet i Chile er frivillig og har alltid vært det. Det er rundt 40.000 brannmenn i Chile, og de arbeider gratis. De eneste som blir betalt er sjåførene, sendebudene og sekretærene som arbeider i brannstasjonene. Når en brann bryter ut, når det er en bilulykke eller når et jordskjelv slår til, forlater de frivillige sine jobber og drar til stasjonene for å hjelpe. Mange jobber nattskift og helger gratis. Faktisk må chilenske brannmenn betale for å være en del av styrken. De gir alle månedlige bidrag til deres stasjoner. Denne frivillige tradisjonen startet på midten av 1800-tallet, og de fleste chilenske brannmenn ville ikke ha det på noen annen måte.

Plakk ved brannmannsforeningen HQ i Santiago

Så litt om øl

Tores frykt for at de ikke skulle ha god øl i Chile er gjort til skamme. Som sagt så er Tore en ivrig brygger og har derfor utviklet en kritisk sans for denne drikken som jeg slett ikke forstår at noe kan like. Nei takke meg til en god chilensk vin. Og det er det mye av her som vi ligger midt i vindistriktet. Har jeg sagt før at Vina Del Mãr betyr Vingården ved havet? Jaja nå vet du det iallfall fall. Men tilbake til øl og Tore. Han har fått testet ut det meste av den lokal chilenske ølen, iallefall tror jeg det. Og han er godt fornøyd. Visste du forresten at det finnes en helgen for øl? Nei ikke ei helg, – men en helgen! Chile er som sagt et katolsk land så det burde ikke overraske oss at denne karen stod utstilt på et lokalt mikrobryggeri. St. Arnulfo De Metz

D015C130-1D75-4656-8802-5AACA715CEB9

En sjarmør i trafikken. Som sagt før så er det utallige ideer på hvordan man kan tjene noen kroner. Jeg har sett flammeslukere, et utall sjonglører og fotballtriksene, alle slags musikanter og mye mer, men han her smelta hjertet mitt.

 

 

Ja så får jeg avslutte for denne gang. Neste gang du hører fra meg er vi i Santiago. (Om ikke noe annet fryyyyyyyktelig spennende skjer innen da.

Amor y Paz