Nok et tilbakeslag

5a1f3ca7451a6285db4dcf2c93b28776

Det er mars allerede. Det er rart å tenke på at det er nesten et år siden Tore fikk kreftdiagnosen. På mange måter føles det som om det var nå nettopp og på andre måter som en evighet siden. Det er for tiden tungt og vi merker på mange måter at vi er temmelig slitne begge to. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg fikk Tore prøve en ny livsforlengende medisin siden den første ikke lenger hadde noen effekt.  Meningen var at han skulle gå på full dose først for å se hvordan han tålte den, og så heller trappe ned hvis det ble for tøft. Det viste seg at det ble tøft siden han fikk endel problemer og dermed mindre livskvalitet. Håpet om at den virket hjalp ham likevel til å holde ut maks dose. Det var derfor tøft å få beskjed om at tumorene likevel vokste og at det var tydelig at medisinen ikke virket tilstrekkelig. Etter dette tilbakeslaget har vi ikke funnet igjen “fighterånden” Det er tungt etter at vi har prøvd å være optimistiske å holde motet oppe over så lang tid.

Tore har fått sin første behandling immunterapi som heter Nivumolab. Dette er en medisin vi har ønsket at Tore skulle få prøve, og vi ble svært glad og takknemlig da Oslo gikk inn for at han skulle få den.  Den gis intravenøst hver 14 dag på kreftavdelingen. Den er blitt anbefalt av flere som vi har hatt kontakt med, også Flavio i Chile som har stor tro på den sammen med immunterapien Tore fikk der. Nivumolab er altså en immunterapi (en såkalt PH1 hemmer) som hjelper kroppens eget immunforsvar til å angripe de syke cellene. Det som er vanskelig sett sånn psykisk er at med immunterapi ser man ikke noen resultater før det er gått minst 2-3 mnd. Så igjen kan vi ikke gjøre annet enn å vente……… noe som vi synes er skremmende og tøft. Tore er naturlig nok redd for at siden han ikke har noen aktiv medisin nå, så skal kreften igjen eksplodere.

Jeg vet ikke om jeg har skrevet om det før, men Tores søster Solveig hadde samme type kreft på starten av 2000 tallet. Hun hadde langtkommet kreft med spredning til flere deler av kroppen, deriblant skjelettet. Den gangen kunne ikke sykehuset tilby noen livsforlengende medisiner. Så lenge hun hadde spredning, og kreften ikke kunne opereres bort, hadde de ikke noe annet å tilby enn smertestillende medisiner. Hun fikk dødsdommen og hadde ikke lang tid igjen å leve.  Hun ga ikke opp, men gikk til en lege som kunne skrive ut en medisin laget av misteltein til henne. Denne medisinen heter Iscador. Hun fikk sprøyter som hun selv satte under huden 3 ganger i uken.  I flere land brukes den innen kreftbehandling for å styrke immunforsvaret, deriblant Sverige, Danmark og Tyskland. Det er alternativ medisin som gis av enkelte leger i Norge. Blant annet kan den fås hos Balderklinikken.  Solveig opplevde at ved senere kontroll var kreften forsvunnet. I dag sier Solveig at det var Iscador som gjorde henne frisk den gangen. Tidlig i Tores sykdomsforløp bestemte vi oss for at dette ville vi og prøve. Ingen av oss har noen tro på hokus pokus, eller mye annet som velmenende mennesker ønsker  å overbevise oss om at han må prøve. Men her har vi et lys levende bevis for at noe faktisk har fungert. Vi er likevel klar over at det nødvendigvis ikke hjelper Tore, men dette skal ikke stå uprøvd. Ikke når en med lik genetikk og samme genfeil opplevde dette. Hun fikk ingen medisin fra sykehuset! Vi har derfor bedt legen på kreftavdelingen undersøke om det kan være noen kryssreaksjoner med Iscador og Nivumolab. Dette får vi svar på mandag når vi skal dit.

Ellers har Tore tunge dager. Smerter og problemer med magen begrenser han mye. Han har fortsatt stort behov for hvile og klarer ikke å være så aktiv som før. Vi vet ikke om det er sideeffekter av behandlingen, eller om det er sykdommen som begynner å kjennes. Vi trenger noen gode nyheter snart, det siste årets påkjenninger begynner å tære på.

Siden sist har vi også måttet ta farvel med Ino den eldste hunden vår. Det var tøft og jeg er glad at veterinæren tok den tunge avgjørelsen for oss. Han har vært en stor hjelp i andre vanskelige hendelser i familien, og ingen kunne trøste som han. Som Anna sa så var han mer et menneske enn en hund. Det er godt vi har Varg så er det ikke så altfor stille etter ham og Tore har sin faste følgesvenn de dagene han klarer å gå tur. Men det er rart med det, han har tross alt vært en del av familien vår i 12 år så sorgen kommer og går.

Et lyspunkt er det likevel. En god nyhet og noe som gleder oss stort er at Sondre og Natalia har besluttet å flytte hit for å bosette seg i alle fall for et år. Det blir godt å få de nærmere og at vi alle sammen kan støtte og hjelpe hverandre så godt vi kan. Så om noen vet om jobb til Sondre blir vi ekstra glad. Han ønsker jobb som hjelpearbeider eller ufaglært tømrer. Han ønsker å ta fagbrev etter fire års praksis. Han har nå jobbet i et år med riving/sanering. Og som han sier selv jobber han hardt og godt, er svært lærevillig og interessert i faget. Natalia jobber i barnehage og ønsker å fortsette med det her også. Så om noen har jobb til henne så rop ut. De kommer flyttende til sommeren, men Sondre har mulighet til å komme før.

Jeg håper virkelig at jeg til neste blogginnlegg kan ha gode nyheter til dere.

Amor Y Paz.

Mariann

Advertisements

Kreften har fortsatt overtaket

49142966_10218207440282015_6812684014042742784_oTiden som har gått siden siste blogginnlegg har hatt sine oppover og nedoverbakker. Vi har klart å leve så normalt som mulig i denne ventetiden, men der det før var lett å skrive sitter nå orda fast i bakhodet et sted. Jeg har kviet meg og utsatt i det lengste å skrive og håper på tilgivelse for det. Livet går sin vante gang og et nytt år som alltid gir nye håp og gode tanker gir ikke det samme “kicket” som før.

Litt av det som har skjedd siden sist: Tore har slitt mye med magen og i november var han på kreftavdelingen for å tappe bukvæske som samlet seg opp og forverret det hele. De tappet over 4L og forskjellen utgjorde MYE. Han fikk bedre fordøyelse, følte seg i bedre form og han kunne  igjen ha på seg Slim Fit skjorter 🙂 (Litt galgenhumor må man jo ha). Dessverre varte ikke denne gleden så veldig lenge, væsken fyltes opp igjen og han ble innlagt for nok en tapping og vurdering om å få satt inn et dren. Så da det var tid for innleggelse dro han på sykehuset vel inneforstått med at han ville bli nødt til å leve med dette drenet. Operasjonslegen kontrollerte bukhulen med ultralyd, men kom fort fram til at det var for lite væske til å gjøre noe så drastisk som å operere inn et dren. Det så ut til at kroppen igjen selv kvittet seg med væsken…..  Operasjonen ble derfor avlyst,og glad for å slippe dren dro han derfor hjem med et større håp om at noe godt var på gang. I tiden frem til ny legetime og kontroll merket han at den nok engang økte men denne gangen hadde han håp om at kroppen igjen ville ordne ut.

Pga. de økte plagene med magen og fordøyelsen ble CT og legesjekk fremskyndet. Vi var spente og nervøs som alltid før svarene fra CT kom, men likevel full av håp da vi gikk til legetimen fredag før jul. Vi hadde et sterkt håp om at vaksinen fra Chile hadde begynt å virke og bremset kreften.

Den 21. desember var vi hos kreftlegen for å få svar på resultatene fra CT tatt samme uke. Det var dessverre nedslående.  Kreften hadde fortsatt å øke, og som legen uttrykket det så var situasjonen veldig alvorlig. Jeg vil ikke si at verden raste sammen som første gang vi fikk beskjeden. Men det håpet vi hadde klamret oss til og som hadde holdt oss oppe glapp. Det ble mer som en stille sorg der tårene bare renner og renner og du finner ikke ord, eller klarer å sette spørsmål ved noe. Jeg kan ærlig talt ikke huske så mye av det som ble sagt på timen denne dagen. Dagene etter var tunge, men likevel finner man styrke og går videre med sammenbitte tenner. Det tok vel en uke der sorgen og depresjonen satt hardt i kroppen før vi begge innså at vi ikke kunne gi opp. Vi MÅTTE tro det var håp. Hva kunne vi ellers gjøre?

Tore fikk resept på en ny livsforlengende medisin. Den har dessverre samme bieffekter som den forrige, men Tore ønsket ikke å gå ned i styrke. Han er en kriger denne mannen min ❤

Så status nå er at han har gode dager og ikke fullt så gode dager. Han prioriterer sterkt sin daglige tur på 6 km. Om det ikke er annet han klarer den dagen så er det mer enn fantastisk synes jeg. Ihvertfall når han i utgangspunktet er sliten og har behov for mye søvn.

Vi har allerede vært på ny legetime og noe positivt opp i det hele er at når det gjelder magevæsken som fyller seg opp, så ser det ut til at kroppen selv ordner ut. Legen sa at de ikke har opplevd dette før, noe som jeg tar som et godt tegn om at Tore er ekstraordinær og at kanskje kroppen hans også kan ordne ut når det gjelder bekjempelse av kreften. Kanskje vaksinen likevel virker og at immunforsvaret hans jobber mot kreften selv om tumorene har økt. JA her jeg sitter og skriver så kjenner jeg at det er det jeg tror. Jeg har fått nytt håp om at dette SKAL gå bra. Bare vent å se!

Takk for at dere er der!

Amor Y Paz!   Mariann

Nåtid, ventetid, fremtid.

No 1 50x50

Jeg trodde ikke at det skulle bli så vanskelig å oppdatere bloggen og å skrive, men det viste seg at der tok jeg grundig feil. Å sette ord på følelser og det livet vi lever nå er lettere sagt enn gjort. Vi prøver å leve som normalt,- men hva er normalt?

En dag er optimismen stor og neste dag kommer angsten som et spark i magen og slår deg helt ut. Det finnes ikke noen oppskrift på hvordan man skal gripe dagen og leve livet i en slik situasjon som vi er i. Hva skal man prioritere og hva skal man ikke prioritere? Det er nok av velmenende råd men det er ikke lett å ta de innover seg. Vi vil så  gjerne finne “veien” og hva som er rett for oss, men så oppdager vi at dagene bare flyr av sted. Skal vi planlegge, eller skal vi ikke planlegge, Hva om, hvis, når, tenk om,……. Jeg føler at alt henger på neste CT som blir i januar. Da skal vi få svar på om vaksinen fra Chile virker. Har vi satt livet på vent? Er det riktig å leve som vi gjør nå,- at vi lar hverdagen bare skli avgårde når vi tar oss av trivielle og hverdagslige ting som før? Bør vi slippe alt og dra på jordomseiling? Ingen av oss har noen spesielle ting vi ønsker å oppleve før vi dør! Ikke noen ønsker om å stå på Mount Everest,- noe som i og for seg er en umulighet uten at vi blir fraktet opp med helikopter, men likevel.

Det er vanskelig og slitsomt å leve i en slik berg og dalbane av følelser og tanker. Men utrolig nok greier vi faktisk innimellom å glemme at Tore har fått kort tid igjen. Han ser frisk og fin ut og fungerer godt. Så langt han er i form til det er han på sin faste tur og faktisk kan han enkelte dager springe (… det er faktisk mer enn jeg klarer men det snakker vi ikke høyt om og skyldes mer dårlig kondis og latskap). Han er imponerende sterk på den måten. Fast bestemt på å holde seg i form så langt han klarer det. Han begynte også på trening i regi av kreftavdelingen, men den begynte så tidlig på morgenen at det ikke fungerte for ham. Han sliter en del med magen fortsatt og det er verst på morgen, kveld og natt og aller verst på slutten av medisinkuren (den livsforlengende) . Derfor er det nå bestemt at han skal ta medisinen i 2 uker og en uke pause, i stedet for å ta i 4 uker med 2 uker pause. Så får vi se om han slipper unna de største plagene.

Tirsdag var vi på kreftavdelingen for å få resultatet av CT og blodprøver fra forrige uke. Høy puls og knute i magen, urolig søvn natta før.  Det var en liten økning på enkelte lymfekjertler også på lungen selv om den var minimal. Vi var faktisk skuffet for vi hadde begge håpet på at det hadde stagnert eller gått litt tilbake. Men legen var fornøyd så da er det kanskje vi som håpet for mye. Alle blodprøver var fine. Bukvæsken hadde økt. Den kan de tappe om det blir for stort press, men den vil komme tilbake. Hva skjer når den  livsforlengende slutter å virke? Legen vil nå sjekke ut om det finnes en studie, et forsøksprogram som Tore kan få være med på. Den varianten av nyrekreft han har er dessverre sjelden så det finnes ikke noen dokumentert forskning på den.

Anna Emilie er nå flyttet hjem og håper på å finne seg en jobb og i tillegg arbeide som freelancer i animasjon og illustrasjon. Så om noen kan tilby jobb til en dyktig- og pliktoppfyllende jente må dere rope ut. Hun søker helst deltidsjobb men kan også være interessert i heldagsjobb.

Så da er det “bare å leve” hverdagen. Vise omtanke for hverandre og støtte hverandre så godt vi kan frem til neste legebesøk. Håpe, håpe, håpe at vaksinen fra Chile gjør jobben sin!

Amor y Paz

Mariann

Dagene går sin vante gang.

Først og fremst må jeg beklage til alle dere som venter på ny informasjon. Jeg trodde jeg ville skrive mer i denne «ventefasen», men det har det ikke blitt til. Dagene går sin vante gang og vi prøver å leve så normalt som mulig. Den 25 september skal vi til samtale på kreftavdelingen men vi forventer ikke noen ny informasjon da ettersom det kun er svar på blodprøver denne gangen. Ny CT er ikke før i oktober eller november og det er kun der vi ser hvordan det ligger an mht tumorene. Vi ser både frem til, og gruer oss til den dagen da disse resultatene er klare.  Tanker rundt dette ligger der i underbevisstheten i hverdagen hos oss begge selv om vi ikke snakker så mye om det. Vi får ta det som det kommer, for det er ikke noe vi får gjort med så lenge. Uansett er det ikke til å unngå at det påvirker oss. Jeg har endelig klart å begynne å male igjen, men jeg sliter med konsentrasjon og rastløshet. Selv om vi er optimistiske ligger denne usikkerheten om den nære fremtiden der og gnager. Tore er i generelt grei form. Han går turer og prøver å fylle hverdagene så godt han kan. Han brygger øl igjen og det er jo et godt tegn, (bortsett  fra at jeg blir kvalm når han mesker og lukta av humle legger seg i hele huset) så gjør han noe han synes er kjekt. Jaja noen ofre må man jo bringe 🙄😁

Han har også begynt å øve med bandet. Det er ikke lett å skulle gå fra å være en yrkesaktiv og aktiv kar på mange måter til å bli uføretrygdet på få dager. Men jeg tenker at når det er gått litt tid vil han forsone seg med at han kom litt fortere i «pensjonisttilværelsen» enn han hadde tenkt og klarer å fylle dagene med positive ting. Jeg synes i allefall at det er godt å ha ham rundt meg og at det er ofte vanskelig å komme seg ut av huset for å gå på mitt eget verksted. Men når jeg endelig kommer meg ut av dørene tror jeg han nyter freden og det å få være alene. 😏

I morgen er han ferdig med den 3 kuren med Sutent (den livsforlengende medisinen). Det er som med all annen medisin noen bivirkninger, men som han sier selv ikke værre enn at han foreløpig takler de greit.

Uansett så ser vi lysere på fremtiden og har tro på at dette skal gå bra 😊

Takk til dere alle som fortsatt støtter oss og er der for oss. Vi er glad i dere.

Og du…. ikke vær redd for å ta kontakt. Vi er glad i besøk.

Amor y Paz     Mariann

F2892BA0-C721-4E09-BC25-63E065B38560

Nye horisonter

0E32E623-AC1C-41D3-B242-32B472869D85Nå har vi vært hjemme en hel uke, og jeg overdriver ikke når jeg sier at det har vært den tøffeste uken etter at vi fikk beskjed om Tores kreftsykdom. Å skulle vente på et svar på om hvilken vei det går med kreften er en tøff påkjenning. Tankene svirrer rundt værste scenario til håp og tro på at dette skal gå bra. Det har nok vært høye skuldre og pusting med de øvre deler av magen den siste uken for å si det sånn.

Nå har vi vært på sykehuset og skuldrene er senket. Vi fikk gode nyheter. Tumorene hadde bare økt en ørliten granne, og de kunne ikke si om det var kreften eller om det var pga. imunterapien. Om imunterapien har begynt å virke kan det være at det er den som får tumoren til å «svulme» litt opp, noe som på sin side er positivt. Bukvæsken hadde heller ikke økt noe og alle blodprøver var fine. Så å gå fra å ha en eksplosiv kreft med noen måneder igjen til å leve har Tore nå fått et større livsperspektiv. Det er selvfølgelig for tidlig å vite hvor stor virkning vaksinen/imunterapien vil ha, men vi er nå veldig optimistiske og isteden for måneder ser vi nå for oss flere år.  Det er umulig å beskrive lettelsen i ord, men jeg regner med at dere kan tenke dere følelsen. Jeg tror at det på samme måten som da vi først fikk den triste beskjeden vil vi nå bruke litt tid på å fordøye dette. Det er rart med det. Livet har nesten vært som en berg og dalbane i følelser.

Både sykdommen, alt som har skjedd den siste tiden, samt reisen til Chile har gjort noe med oss både som enkeltpersoner, men også som familie. Vi har fått en tilknytning til et land og mennesker som for oss bare for noen måneder siden var fremmede. Nå går vi høsten i møte med nytt mot, takknemlighet og glede. Det vil selvsagt være stor spenning rundt de datoene som er satt opp for nye undersøkelser, men nå vil vi prøve å fokusere positivt. Selv om vi i større grad prøver å være tilstede hver dag så kan vi også våge å  planlegge fremover.

Jeg tror jeg vil fortsette å skrive på bloggen.  Når man står midt oppe i ting er det ikke alltid lett å se og ta innover seg alt. Bloggen formidler ikke bare informasjon til alle dere som tenker på oss og er spent på hvordan det går, men den gir også meg og Tore en mulighet til å tenke tilbake, en måte å samle minnene og tankene på. Den gir også en mulighet til å takke alle dere som støtter oss. Å vite at det er såå mange som tenker på en og ønsker det beste for en, har mer verdi enn dere tror. Jeg håper også at den kan hjelpe andre til å se at det nytter å be om hjelp. At det er flere som bryr seg om nettopp deg en du tror. Men du må våge å strekke ut en hånd og be om hjelp. Vi er så altfor redd for å be andre om hjelp. Så redd for å slippe andre inn på oss. Men når vi først gjør det så opplever en at mange blir glade, ja takknemlige for å kunne hjelpe. Ordene « det er større lykke ved å gi enn å få» har vist seg å være virkelig sanne.

Og om nettopp du trenger hjelp til noe, om så bare til å snakke: Ikke vær redd for å ta kontakt med oss. Det er ikke slik at man har nok med seg selv og sine egne problem. Det gir både glede og takknemlighet å få være der for andre også når man selv har det vanskelig.

Så igjen tuuuuuusen takk til dere alle. Vi er glad i hver enkelt av dere ❤️

Amor y Paz      Mariann

 

 

På gjensyn kjære Chile!

Jeg vet at mange av dere er spent på hvordan det gikk på sykehuset i går. Vi dro alle sammen for å være med på samtalen. Normalt tar de denne testen en måned etter siste injeksjonen, men for at vi skulle slippe å være så lang tid i Chile tok de testen nå. Og allerede nå viste en reaksjon på antistoffet som skulle indikere om at vaksinene virket. Det er likevel altfor tidlig å vite hva resultatet blir, men de er forsiktig optimistiske. Som sagt før skal Tore på CT allerede på mandag. Uken etter får vi svar på den, men vi må vente til nærmere desember for å se det fulle resultatet. Uansett vil jevnlige blodprøver og CTer vise om tumoren krymper. Alle prøveresultater vil også sendes hit til teamet på sykehuset her som vil følge spent med. Så spenningen er nok ikke over, men vi drar optimistiske tilbake til Norge.

I dag er siste dagen vår her i Chile. I gryotta drar vi til flyplassen i morgen hvor vi har en 18 timers reise til Norge foran oss. Så står det 8 timer igjen i bil hjem til Eikrem. Dagens innhold blir pakking og en siste liten runde i nabolaget. Dette blir siste bloggpost før vi er hjemme i Norge.

I går kveld hadde vi avskjedsmiddag med Flavio og Milena. Flavio reiser mye i Europa og verden ellers i forbindelse med kreftforskningen. Allerede i september kommer han til Sverige og blir det tid til en tur til Oslo tar han den for å besøke jentene og «svigersønnene» sine der. Begge døtrene er nå bosatt i Norge med norske kjærester. Noe som nok er tøft for både mor og far at de er så langt borte.2B1A2908-84B2-46F1-AE37-9BB0236368E3.jpeg

Det er vinter i Chile men minner mest om sommer for oss.  Det er godt og varmt de fleste dagene men temperaturen er faktisk nede i minusgrader på natten.

IMG_1782

Fullt lurveleven av papegøyer i palmer.

Tirsdag dro Tore og Sondre til Cerro San Christóbal som gir en fantastisk utsikt over Santiago. Det hadde regnet om natta så luften var vasket og fri for smogen som vanligvis ligger som et teppe over byen. Det var laaang kø for å ta den skinnegående kabelbanen fra foten av fjellet, så de valgte å gå opp. En fin tur som tok ca 45 minutt. Som jeg har nevnt før ligger hovedstaden mellom fjell på en slette 520 meter over havet. Utsikta blir dermed fantastisk når du kommer opp på en haug som bringer deg ytterligere 300 meter opp! Turen ned gikk med gondolbanen. En flott opplevelse som gav  god utsikt; også til de mindre priviligerte delene av byen.

B479412C-D004-4E8F-9660-CE5094E67E44B0A64274-FF7B-426B-B6B0-A3C2A3F4C081

C3A536C9-E021-4CB5-A275-11FAC4D59AA1

På bildet under ser du Chiles høyeste skyskraper.

BA80E6E4-EC45-43C8-91E3-3EFF237BB56E

På middag hos Flavio og Milena. På menyen stod deilig Paella, god vin og prat ut i de sene nattetimer.B8258229-D3C0-406A-B678-BE24B4E5E32A

IMG_20180804_220706124_LL

Vi har sikkert tatt metroen for siste gang. På metroen i Santiago er det ikke fritt frem for å selge ting eller underholde slik som i Vina og Valparaiso. Det er altså forbudt både å selge og å kjøpe, men det stopper ikke de iniativrike 😁 Mange morsomme og mindre morsomme opplevelser har vi hatt der….. som at jeg ble frastjålet kredittkortet mitt. Jaja sånn kan det gå selv om man tar sine forholdsregler. Lykken var at når vi kom oss i nettbanken for å sperre kortet, hadde det allerede blitt sperret. Så kjeltringene fikk heldigvis ikke så mye glede av det. Av hyggeligere opplevelser var de som underholdt tross forbudet. Vi fikk også oppleve flere som rappet (hip hop for de uinvidde i sjangeren). Siden de bruker høytaler er det ikke vanskelig å høre de. De rapper freestyle som det heter og finner på det de skal si der og da. De tar opp forskjellige temaer og kommenterer folk i vogna til latter og rødmende ansikter på unge jenter. Sikkert smart å sjarmere damene for å innhente penger 😆. Iallefall oppdaget vaktene sangen og kom styrtende inn i vogna for å se etter ham. Men fyren menget seg inn blant de andre passasjerene og stod og så ut som uskyldigheten selv. Ingen av passasjerene avslørte ham. Da toget begynte å gå sprang vaktene ved vogna og stirra inn. He he minte meg om noe jeg har sett på film men da var det verre forbrytere de jaktet på 😂 Så når vogna var i fart igjen fortsatte han bare å synge.

Et av mine klaustrofobiske øyeblikk da jeg innså at jeg måtte ned i denne massen her 😳

CDBBBABC-1143-482C-95BA-0310F2F18FDC.jpeg

Da er siste ord sagt på chilensk jord, men vi fortsetter vår reise for livet også når vi kommer hjem. Vi håper du vil fortsette å følge oss i oppdateringer om Tores kamp mot kreften og livet ellers. Takk til alle dere som støtter oss. Vi er glad i dere ❤️

Amor y Paz! Mariann

Rastløse luringer og ABBA

Mandag 6 august.

De to neste dagene blir de mest spennende vi har hatt hittil i Chile. Kommer det en reaksjon på testen som ble satt i armen i dag? Jeg trodde han skulle ta en slags pirké som vi gjorde på barneskolen 🙄 men det var feil. Jaja, uansett så fikk han 2 sprøytestikk i dag. Vi skal begynne å følge med om det kommer en reaksjon og jeg skal med et gitt antall timer imellom ta bilde av stikkstedet og sende til legen. Uff dette er nesten mer spenning enn vi kan tåle……. Onsdag skal vi tilbake til sykehuset for blodprøver som legen trenger for å teste Tcellene. Rapport om dette kommer senere.

Etterpå var vi litt rundt i byen. Vi besøkte Hill Santa Lucia. Det sies at dette lille fjellet er en rest av en over 15 million år gammel vulkan. Her installerte også conquistadorene seg og brukte stedet som et utkikkspunkt da de erobret Chile. I 1872 bestemte guvenør Benjamin Vickuna Mckennea at stedet skulle omgjøres til en park til minne om byens historie. Parken er på 65,300 kvm. Det er et enormt arbeid som er lagt ned i bygninger, murer, veier for ikke å snakke om trapper.

7CFFB1CD-FC8D-45D3-97C5-EAA0D639518BA05D76CF-CB8F-48A1-8C67-38C5973081FB1656ED4B-BBF7-4960-8C04-BB9F7BB2158E

Du beveger deg oppover og oppover for det meste ved trapper (noen smalere enn andre) eller små veier til du ender opp på det øverste utkikkspunktet hvor du kan skue ut over hele byen i alle retninger. På veien opp er det flere flater/terrasser hvor du kan innhente pusten og slappe av.

D0FEEBE2-5715-410B-BDD8-6FA9F846DA3D

Blant kaktusblomstene fikk jeg igjen øye på kolibrier 😍 Men å få tatt bilde av disse små rastløse luringene er sannelig ikke lett. Før jeg får klikket på utløseren er de vekk. Legger likevel ved en film her, og er du heldig ser du en eller to fugler før de er vekk igjen. Små jetfly disse nydelige skapningene som kan stå stille i luften. ( bare ikke lenge nok til jeg får tatt bilde av de 😂)

Klokken var rundt 19 da vi bestemte oss for å dra hjem. Og jeg sier det bare: Har du klaustrofobi (som jeg har) er det IKKE smart å ta metroen hjem i rushtiden i Santiago. Vi måtte stå over 2 tog før vi endelig fikk presset oss inn. Ved et tilfelle suste Tore avgårde og jeg stod igjen på perrongen. Men ingen fare. Her går togene tett. Jeg var heldig og kom meg med på neste tog og ble gjenforent med min kjære på den stasjonen vi skulle til. Jeg tror at hele byens befolkning må være på farten rundt kl 19. De fleste jobber til 18-19 på kvelden så det er kanskje ikke så rart at det blir kaos når alle skal hjem. Stakkars folk ikke nok med at de har lange arbeidsdager, men det er jo ikke noe igjen av kvelden når de endelig er hjemme igjen.

En av metrostasjonene har tydeligvis blitt sponset eller noe av Sverige. Et skilt med diverse svenske firma inngravert hang ved inngangen mens hele tunnelen/gangen var dekorert med svenske kjendiser mm. Se bilder.

6F02FA27-DA79-47E9-A6CA-3A22455AFDA9.jpeg

C14678D3-CF9B-400E-BC53-543BB79FCFA8.jpeg

0E4DA471-53DA-4ECF-A12B-E4CF82DDB2E2.jpeg

95C14900-8BDA-43A0-9577-B9E4D8B8E7DA.jpeg

Da vi kom ut hadde det begynt å regne, og da spratt det selvfølgelig frem gateselgere som solgte paraplyer (titter solen frem er det solbriller de selger).  Snakk om å snu seg rundt på 5øringen. Jeg er så fascinert over dette. Alt og da mener jeg ALT selges på gaten. Du vil ikke tro det før du ser, –  det som det heter. De fleste gateselgerne bare legger et teppe på fortauet og sprer tingene sine utover, det er som sagt ikke en ting du ikke finner her. I tillegg finnes det masse etablerte markeder.

Marked Los Dominicos

A46B27DD-44DF-4548-B752-01C438ED37F093AF83AA-48F7-4D3B-A2A5-97AE72F39163

Søndag var Tore og jeg på et slikt marked som lå på en av endestasjonene på metroen Los Dominicos. En skikkelig koselig plass, stille og rolig og en kontrast til andre hektiske markeder med mye folk. Det er nesten som en liten landsby  innen for hvitkalkede murer. Her treffer du også en del kunstnere selv som jobber. Vi tilbragte noen koselige timer her men endte kun opp med å ha kjøpt kaffe og mat. Dette var en fin plass for å ta med barna også for vi så mange barnefamilier her. En dyrebutikk med alt fra valper til tropefugler gjorde sitt til at barna synes det var kjekt å være med foreldrene hit. To store utendørsbur med fugler var der også. Og jeg tror dette må være et av de fineste burene jeg har sett. En elv med friskt vann sildret gjennom og alt var rent og fint.

4111054D-494B-4A45-9AE9-900609E5606D

Denne karen sjarmerte seg inn i hjertet mitt 😍

FEA0FD2C-F78E-4B02-99B5-B4490325B35E

Empanadaen vi kjøpte ble stekt i denne ovnen. Tore har for lenge siden kjøpt en bok om slike ovner og har vært lysten på å bygge en. Han ba meg ta et bilde av denne så kanskje inspirasjonen er tilbake?CD15BF7D-8E1B-4092-8E50-B585090F7F95.jpeg

 

1747A395-5B66-4ED7-BABD-7D1134CAA26A

 

Litt underholdning for turistene var det også 🙂

 

Da takker jeg for i dag med et bilde tatt fra balkongen vår. Fotballkamp på stadion og sangen når helt hit!

DCFA496F-8433-4760-9B82-44F42E22E933

Amor y Paz! Mariann