Mange slag men vi reiser oss!

Siden jeg skrev sist har vi igjen vært i dramatiske situasjoner og vi har nok en gang fått erfare hvor fort ting kan snu. 

Fredag morgen våknet jeg (jeg har hatt seng på Tores rom hele tiden) av at Tore harket og hostet. Blodspruten sto ut av munn og nese og store klumper med blod fulgte med. Jeg fikk tilkalt hjelp i full fart så han ikke skulle bli kvalt.  Pleierne forstod fort at dette var noe de trengte eksperthjelp til. Så da bar det i full fart til øre,nese og halsavdelingen med meg halsende etter uten engang å rekke å knytte skoene. Inn og ut av heiser, bortover korridorer i alle retninger før vi nådde frem der de stod klar til ta i mot han. Jeg blir heldigvis ikke dårlig ved synet av blod så jeg ble med helt inn på operasjonsstua. Det hele var veldig dramatisk og selvsagt nifst med tanken på alt blodet, og om de skulle klare å fjerne blodklumpene og stopp blødningen. Klumpene var på størrelser fra en drue til en liten plomme og kunne lett kvalt ham. Legen som var til stede var dyktig og rutinert. Men som hun sa etterpå så gikk alt bra takket være at Tore ikke brakk seg eller kastet opp da de jobbet bak i svelget på ham. Jeg er mer enn imponert over denne mannen min ❤ 

En slags “ballong” ble satt opp i nesen sammen med noen remser med ett eller annet som skulle stoppe blødningen og hindre infeksjon. Han måtte holdes helt i ro etter dette for faren for ny blødning var fortsatt til stede. Men å holde seg i ro var ikke noe problem, Tore ble helt utslått av dette og vi følte nok en gang at dette var et “setback”. Han hadde mistet store mengder med blod. Vi fikk vite at han hadde sår i nesen og nesegangen som ligner de på kroppen og at det var gått hull på en vene som lå vanskelig til bak i overgangen mellom nesen og ganen. Mandag ble bandasje og ballong  fjernet og heldigvis har det ikke kommet en dråpe blod siden. Han var likevel blitt svak og sov veldig mye. Dette medførte at han igjen var avhengig av å få tilført intravenøst, både væske og ernæring. Det ble også etterhvert klart at det var umulig å få tatt noe mer blodprøver fra ham, utenom små mengder fra fingeren så de kunne måle blodprosenten. Selv om det kunne være en risiko for infeksjon ble det bestemt nå at han skulle få operert inn et såkal CVKdren (CentralVeneKateter) i halsen. Dette var nødvendig siden det ikke var andre måter å få tatt blodprøver på og gitt ham næring.

I dag er det onsdag og Tore er på vei til å kvikne til igjen. Matlysten har økt og han får i seg nok drikke. Overflytting til Sulatunet pleiehjem blir i dag. Etter 4 uker på kreftavdelingen er vi spent på nye omgivelser og om vi vil føle oss like trygge der, men lovnad om fysioterapi gjør det litt lettere. Det er virkelig på tide at muskulaturen trenes opp, og vi er spent om han kan klare å komme seg over i en rullestol etterhvert.  Det er heldigvis bare ca 2 mil fra Langevågen til kreftavdelingen om det skulle være noe.

Så da kommer neste bloggpost fra Sulasida.

Amor Y Paz

Mariann

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s