Nåtid, ventetid, fremtid.

No 1 50x50

Jeg trodde ikke at det skulle bli så vanskelig å oppdatere bloggen og å skrive, men det viste seg at der tok jeg grundig feil. Å sette ord på følelser og det livet vi lever nå er lettere sagt enn gjort. Vi prøver å leve som normalt,- men hva er normalt?

En dag er optimismen stor og neste dag kommer angsten som et spark i magen og slår deg helt ut. Det finnes ikke noen oppskrift på hvordan man skal gripe dagen og leve livet i en slik situasjon som vi er i. Hva skal man prioritere og hva skal man ikke prioritere? Det er nok av velmenende råd men det er ikke lett å ta de innover seg. Vi vil så  gjerne finne “veien” og hva som er rett for oss, men så oppdager vi at dagene bare flyr av sted. Skal vi planlegge, eller skal vi ikke planlegge, Hva om, hvis, når, tenk om,……. Jeg føler at alt henger på neste CT som blir i januar. Da skal vi få svar på om vaksinen fra Chile virker. Har vi satt livet på vent? Er det riktig å leve som vi gjør nå,- at vi lar hverdagen bare skli avgårde når vi tar oss av trivielle og hverdagslige ting som før? Bør vi slippe alt og dra på jordomseiling? Ingen av oss har noen spesielle ting vi ønsker å oppleve før vi dør! Ikke noen ønsker om å stå på Mount Everest,- noe som i og for seg er en umulighet uten at vi blir fraktet opp med helikopter, men likevel.

Det er vanskelig og slitsomt å leve i en slik berg og dalbane av følelser og tanker. Men utrolig nok greier vi faktisk innimellom å glemme at Tore har fått kort tid igjen. Han ser frisk og fin ut og fungerer godt. Så langt han er i form til det er han på sin faste tur og faktisk kan han enkelte dager springe (… det er faktisk mer enn jeg klarer men det snakker vi ikke høyt om og skyldes mer dårlig kondis og latskap). Han er imponerende sterk på den måten. Fast bestemt på å holde seg i form så langt han klarer det. Han begynte også på trening i regi av kreftavdelingen, men den begynte så tidlig på morgenen at det ikke fungerte for ham. Han sliter en del med magen fortsatt og det er verst på morgen, kveld og natt og aller verst på slutten av medisinkuren (den livsforlengende) . Derfor er det nå bestemt at han skal ta medisinen i 2 uker og en uke pause, i stedet for å ta i 4 uker med 2 uker pause. Så får vi se om han slipper unna de største plagene.

Tirsdag var vi på kreftavdelingen for å få resultatet av CT og blodprøver fra forrige uke. Høy puls og knute i magen, urolig søvn natta før.  Det var en liten økning på enkelte lymfekjertler også på lungen selv om den var minimal. Vi var faktisk skuffet for vi hadde begge håpet på at det hadde stagnert eller gått litt tilbake. Men legen var fornøyd så da er det kanskje vi som håpet for mye. Alle blodprøver var fine. Bukvæsken hadde økt. Den kan de tappe om det blir for stort press, men den vil komme tilbake. Hva skjer når den  livsforlengende slutter å virke? Legen vil nå sjekke ut om det finnes en studie, et forsøksprogram som Tore kan få være med på. Den varianten av nyrekreft han har er dessverre sjelden så det finnes ikke noen dokumentert forskning på den.

Anna Emilie er nå flyttet hjem og håper på å finne seg en jobb og i tillegg arbeide som freelancer i animasjon og illustrasjon. Så om noen kan tilby jobb til en dyktig- og pliktoppfyllende jente må dere rope ut. Hun søker helst deltidsjobb men kan også være interessert i heldagsjobb.

Så da er det “bare å leve” hverdagen. Vise omtanke for hverandre og støtte hverandre så godt vi kan frem til neste legebesøk. Håpe, håpe, håpe at vaksinen fra Chile gjør jobben sin!

Amor y Paz

Mariann

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s